Sandvika museum LofThe
Løkkehagen
Elias Smiths vei 5
Sandvika
Løkkehagen
Elias Smiths vei 5
Sandvika
Fra søvnig strandsted til industrisentrum
I 1814, da Norge fikk sin grunnlov, ble Sandvika beskrevet som «et søvnig, lite strandsted».
Næringsliv og arbeidsplasser kunne man knapt nok snakke om. Det var noen gårder og småbruk, en del fiskere og sjøfolk og virksomhet i forbindelse med frakt av jernmalm og jerngods mellom havna og Bærums Jernverk. Blant annet, ble det tilbudt mat og losji for farende folk mellom hovedstaden og jernverket og mellom hovedstaden og sølvgruvene på Kongsberg.
Mot slutten av det samme hundreåret hadde det foregått en stor utvikling, som forvandlet Sandvika fra et beskjedent, lite strandsted til et sentrum for lokal industri.
Toget kom i 1872
Jernbanen (Vestbanen) mellom Christiania og Drammen kom til «Sandvigen» i 1872, og samme år sto den nye stasjonen ferdig. Dette førte til raskt salg av tomter til bedrifter og handlende, og stedet blomstret opp.
Og i 1871 kom Brambani
Han visste nok nøyaktig hva han gjorde, norsk-italieneren Caspar Donato Brambani (1834 – 1906). Han ønsket å bygge opp sine egne bedrifter, og Sandvigen var midt i blinken for en driftig forretningsmann. Her var det havn, hvor en kunne skipe inn og ut varer og veier å frakte dem videre på. Elven kunne også benyttes til frakt, og nå kom også toget! I Christiania var det byggeboom og etterspørsel etter kalk til mørtel og puss, og i både Asker og Bærum ble det brent kalk rundt på mange gårder.
Brambani startet følgende bedrifter:
- Sandvikens Kalkfabrikk 1871-1897, kullfyrt ringovn
- Kampebråten Kalkfabrikk 1874 -, kullfyrt ringovn
- Brønnøens Kalkfabrikk 1892-, kullfyrt ringovn
- Bjørnegaard Teglverk
- Løkke Teglverk
- Sandvikens Takstenfabrikk
- Kjemisk fabrikk, desinfeksjonspulver
- Sandvikens Blikvarefabrik, («Bliksmia»)1888-1929.
Brambani var meget samfunnsinteressert og engasjerte seg blant annet i etablering av et vannverk for Sandvika og i det å skaffe gatebelysning. Han var den første formannen i «Sandvigens vel».
I 1814, da Norge fikk sin grunnlov, ble Sandvika beskrevet som «et søvnig, lite strandsted».
Næringsliv og arbeidsplasser kunne man knapt nok snakke om. Det var noen gårder og småbruk, en del fiskere og sjøfolk og virksomhet i forbindelse med frakt av jernmalm og jerngods mellom havna og Bærums Jernverk. Blant annet, ble det tilbudt mat og losji for farende folk mellom hovedstaden og jernverket og mellom hovedstaden og sølvgruvene på Kongsberg.
Mot slutten av det samme hundreåret hadde det foregått en stor utvikling, som forvandlet Sandvika fra et beskjedent, lite strandsted til et sentrum for lokal industri.
Toget kom i 1872
Jernbanen (Vestbanen) mellom Christiania og Drammen kom til «Sandvigen» i 1872, og samme år sto den nye stasjonen ferdig. Dette førte til raskt salg av tomter til bedrifter og handlende, og stedet blomstret opp.
Og i 1871 kom Brambani
Han visste nok nøyaktig hva han gjorde, norsk-italieneren Caspar Donato Brambani (1834 – 1906). Han ønsket å bygge opp sine egne bedrifter, og Sandvigen var midt i blinken for en driftig forretningsmann. Her var det havn, hvor en kunne skipe inn og ut varer og veier å frakte dem videre på. Elven kunne også benyttes til frakt, og nå kom også toget! I Christiania var det byggeboom og etterspørsel etter kalk til mørtel og puss, og i både Asker og Bærum ble det brent kalk rundt på mange gårder.
Brambani startet følgende bedrifter:
- Sandvikens Kalkfabrikk 1871-1897, kullfyrt ringovn
- Kampebråten Kalkfabrikk 1874 -, kullfyrt ringovn
- Brønnøens Kalkfabrikk 1892-, kullfyrt ringovn
- Bjørnegaard Teglverk
- Løkke Teglverk
- Sandvikens Takstenfabrikk
- Kjemisk fabrikk, desinfeksjonspulver
- Sandvikens Blikvarefabrik, («Bliksmia»)1888-1929.
Brambani var meget samfunnsinteressert og engasjerte seg blant annet i etablering av et vannverk for Sandvika og i det å skaffe gatebelysning. Han var den første formannen i «Sandvigens vel».
