Sandvika museum LofThe
Løkkehagen
Elias Smiths vei 5
Sandvika
Løkkehagen
Elias Smiths vei 5
Sandvika
Brødrene Berntsen AS
Bedriften ble grunnlagt i Lier i 1912 av Andreas og Per Berntsen. Etablerte seg senere i Sandvika, der Brambanigården nå ligger. Elektrisk installasjonsfirma. Familiebedrift, som ble solgt ut av familien i 2010.
Fra 1914 – 1915 gikk firmaet over til entreprenørvirksomhet og bygde elektriske kraftledninger og el.verk rundt om i landet. Fra 1916 produserte de elektrisk ledningsmateriell. De var leverandør til Statsbanene og andre av Statens anlegg, blant annet flere kraftverk. Eksport til Sverige og Island. Bedriften flyttet i 1920-årene til baker Andersens lokaler i Anthon Walles vei, bak Sandvikens Gjestgiveri. I 1939 beskjeftiget fabrikken 30 arbeidere i egen eiendom med tre-etasjes murbygning i Sandvika. Bedriften flyttet til Hensmoen ved Hønefoss i 1992.
Bedriften ble grunnlagt i Lier i 1912 av Andreas og Per Berntsen. Etablerte seg senere i Sandvika, der Brambanigården nå ligger. Elektrisk installasjonsfirma. Familiebedrift, som ble solgt ut av familien i 2010.
Fra 1914 – 1915 gikk firmaet over til entreprenørvirksomhet og bygde elektriske kraftledninger og el.verk rundt om i landet. Fra 1916 produserte de elektrisk ledningsmateriell. De var leverandør til Statsbanene og andre av Statens anlegg, blant annet flere kraftverk. Eksport til Sverige og Island. Bedriften flyttet i 1920-årene til baker Andersens lokaler i Anthon Walles vei, bak Sandvikens Gjestgiveri. I 1939 beskjeftiget fabrikken 30 arbeidere i egen eiendom med tre-etasjes murbygning i Sandvika. Bedriften flyttet til Hensmoen ved Hønefoss i 1992.
Annika Nilsson og Kåre Nilsson er barnebarn av Andreas Berntsen. De forteller følgende:
«Fabrikken var i utgangspunktet beskjeden og besto fra starten kun av en mindre murbygning oppført på Ringijordet, innenfor Malmskrivergården. Virksomheten ble utbygd gradvis med flere bygninger samme sted, sist i form av et større, treetasjers nybygg mot Anton Walles vei – i vinkel med de bestående. Dette sto ferdig i 1953.
Uten andre aktører av betydning på banen, opparbeidet Brødrene Berntsen seg en betydelig posisjon i det norske kraftlinjemarkedet i løpet av årene fram til virksomheten ble definitivt utflyttet til nytt, tidsmessig og vesentlig større anlegg på Hensmoen nær hønefoss i 1992. På det meste, i løpet av 1960-årene, sysselsatte fabrikken i Sandvika rundt 80 personer.
Sleggemek. Ikke for kvinner
Heretter klarte bedriften ved hjelp av diverse rasjonaliseringstiltak og nyanlegget på Hensmoen (fra 1971 og utover) gradvis å redusere antall ansatte uten at dette gikk ut over omsetningen. Ved nedleggelsen av virksomheten i Sandvika flyttet de få som var igjen der opp til den nye fabrikken på Hensmoen, som fra da av sto for rundt 50 årsverk.
Takket være de to gründernes og de ansattes tålmodige innsats, fikk Brødrene Berntsen i Sandvika med årene ord på seg for å være en både god og sikker arbeidsplass. Gjennomtrekken av ansatte var minimal, og flere fikk Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste. I enkelte tilfeller fulgte ansattes sønner i fedrenes spor. Tung mekanisk industri («sleggemek.»), som det her var tale om, øvet liten tiltrekning på kvinner. Så dem var det få av i fabrikken, bortsett fra noen i administrasjonen.
Stabil arbeidsstokk
Stabiliteten i arbeidsstokken tyder på at de ansatte stort sett trivdes, selv om det fysiske arbeidsmiljøet neppe var på høyde med dagens krav. Jeg hisker f.eks. en gang jeg selv (barnebarn) som meget ung mann fikk være med far (styremedlem og svigersønn til Andreas Berntsen) rundt i fabrikken. Da vi kom til galvaniseringen nede i 1. etasje, sa far: -Her ror jeg ikke vi skal gå inn, for det kan være farlige gasser her. -Men hva med dem som jobber her da, spurte jeg. -Nei, de er vant til det de, så dem er det ikke så farlig med, svarte far. Ja, det var tider, det…
Veslebron og murer’n
Ledelsen i bedriften hadde et klart patriarkalsk preg, men med menneskelige undertoner. Kjent for mange av oss etterkommere er f.eks. den gang vår kjære bestefar og (daværende fabrikkeier Andreas) kom over «Veslebron», en av Sandvikas mer tvilsomme eksistenser. Han var midlertidig ansatt på jernvarelageret utendørs. Han var i ferd med å ta for seg av en «murer» (helflaske pils) etter middagspausen kl. 13.00 – 13.30. -Det der vil jeg ikke ha noe av, mælte fabrikkeieren bryskt.-Nei, du får itte no’ heller, lød Veslebrons freidige svar. «
Annika og Kåres mor fikk i 1956 jobb på kontoret, to måneder før Andreas Berntsen døde. Ruth Nilsson var lykkelig over denne muligheten til å spe på familiens trange økonomi. Men faren kunne ikke begripe hva det skulle være godt for at hun – med ansvaret for hus, mann og tre skolebarn – skulle bruke av sin dyrebare tid til en jobb andre sikkert kunne gjøre like godt. Han skulle ha visst at hun kom til å jobbe der til hun ble 75 år! -Som streng forværelsesdame, forteller Annika.
Middag etter pipa på Hamang
-Det var tre store bedrifter i Sandvika da jeg var barn, forteller Annika Nilsson. -Det var Hamang Papirfabrik, Victoria Linoleumsfabrikk og Brødrene Berntsen. Hele Sandvika gikk etter pipa på Hamang. Så vidt jeg husker, pep den i hvert fall kl. 06.00, 13.00, 14.00 og 17.00. Og sjefen hos Brødrene Berntsen gikk etter den. Når pipa lød klokken 13.00, ruslet Bestefar opp bakken og hjem, der Bestemor hadde middagen klar. Når 14.00 pipa lød, reiste han seg og gikk tilbake til arbeidet.
Vi takker Annika Nilsson og Kåre Nilsson for hjelp med opplysninger og bilder.